Vurdering og læring

Vurdering og læring

 

Kunnskapsløftet 2006 medførte et økt fokus på sammenhengen mellom ulike vurderingsformer og læring. Klasserommets fire vegger skulle åpnes og den privatpraktiserende lærer hives på den pedagogiske skraphaugen. Prosessen startet med innføringen av R-94 og L-97 med vekt på blant annet prosjektarbeid og ansvar for egen læring. Særlig begrepet ansvar for egen læring har nok blitt mistolket, misforstått og kanskje også misbrukt i norsk skole. Henning Fjørtofts definisjon av dette begrepet er godt, men kanskje for idealistisk. http://multimedie.adm.ntnu.no/mediasite/SilverlightPlayer/Default.aspx?peid=a031f6e1f8bb43f39fa6f4d985ea4e0f1d

De ulike læreplanene har beveget seg fra "bør" til "skal". Kunnskapsløftet 2006 legger særledes vekt på de fem grunnleggende ferdighetene som er å kunne uttrykke seg muntlig, å kunne lese, å kunne uttrykke seg skriftlig, å kunne regne og å kunne bruke digitale verktøy. http://www.udir.no/Lareplaner/Veiledninger-til-LK06/Veiledning-i-lokalt-arbeid-med-lareplaner/Om-LK06/
Utdanningsdirektoratet har også laget to veiledninger i vurdering; "Underveisvurdering i fag" og "Vurdering på ungdomstrinnet og i videregående opplæring". I "Underveisvurdering i fag" http://www.udir.no/Upload/Brosjyrer/5/Underveisvurdering_i_fag_bm.pdf?epslanguage=no henvises det til mange interessante punkt som har betydning for læreres praksis i skolehverdagen. Jeg skal nevne noen av disse punktene som jeg finner spesielt viktige. Brosjyren slår fast at forskning viser at vurderingskultur og lærerens vurderingspraksis har stor betydning for elevers læringsutbytte. Derfor er vurdering et satsningsområde i norsk grunnopplæring. Videre legges det vekt på at vurdering i fag bygger på et målrelatert vurderingsprinsipp. Men målrelatert vurdering forutsetter at lærere og elever har en felles forståelse av målene for opplæringen og hva som vektlegges i vurderingen. Det kan vel her sies at elevene nå må være med på å diskutere og bestemme hva som skal vurderes og hvordan det skal vurderes. Kjenner elevene til vurderingskriteriene på forhånd, og har de i tillegg vært med på å bestemme disse, vil det bli lettere for elevene å se om målene er nådd og de vil også være bedre i stand til å vurdere sine egne faglige prestasjoner og progresjon. Dette vil gi mer læring fordi det blir tydelig for elevene hva de mestrer og hva de skal gjøre for å bli bedre i faget. Kontinuerlig vurdering og tilbakemeldinger (formativ vurdering) gir gode resultater i form av økt læringsutbytte.

"Vurdering på ungdomstrinnet og i videregående opplæring" http://www.udir.no/Upload/Brosjyrer/5/Ny_vurderingsforskrift_8-10_nett.pdf?epslanguage=no understrekes det at alle elever har rett til å få vite hva som er målene for opplæringen, både kompetansemålene i læreplanene og læringsmål som er utviklet på den enkelte skole. Elevene har også rett til å få vite hva det blir lagt vekt på i vurderingen. Brosjyren fra Utdanningsdirektoratet legger vekt på viktigheten av formativ vurdering eller underveisvurdering. Denne vurderingsformen skal ha læring og utvikling som mål, den skal være løpende og systematisk og den skal være et grunnlag for å tilpasse undervisningen. Elevene skal også vurdere eget arbeid,egen faglig utvikling og egen kompetanse.

Å operasjonalisere de ulike læreplanene vil si å bringe de overordnete ideene ned og inn i klasserommet og gjøre dem fattbare både for lærere og elever. Dette kan gjøres på to måter; gjennom målnedbryting der målene går fra å være abstrakte til å bli konkrete via delmål til arbeidsmål. En annen måte å gjøre dette på er å jobbe fram "Big Ideas"; gruppere flere mål rundt en samlende ide der grunnleggende ferdigheter blir integrerte og elevene jobber med autentiske oppgaver. http://multimedie.adm.ntnu.no/mediasite/SilverlightPlayer/Default.aspx?peid=06ac2ae5f93644928727ea85a7d0ba3f1d

Læreplanen i norsk http://www.udir.no/kl06/NOR1-04/ er definert gjennom fire forskjellige hovedområder; muntlige tekster, skriftlige tekster, sammensatte tekster og språk og kultur. Læreplanen gir konkrete eksempler på hva disse hovedområdene skal inneholde. De fem grunnleggende ferdighetene eksemplifiseres også i læreplanen. Videre inneholder læreplanen kompetansemål etter årstrinn som markerer en overgang innenfor de fire forskjellige hovedområdene. Hovedutfordringen for alle pedagoger er da naturligvis å operasjonalisere disse kompetansemålene.

 

Noen problemområder

Den nye pedagogiske hverdagen er blitt mer utfordrende for alle i norsk grunnopplæring. Å være lærer eller pedagog innebærer større fokus på vurdering og ulike vurderingsmetoder. Uten tvil kreves det i dag langt mer av en lærer enn tidligere. Men en annen konsekvens er jo at elevrollen også har blitt mer utfordrende. Elevene skal vurdere seg selv, de skal sammen med læreren jobbe fram vurderingskriterier, de skal ha full oversikt over sin egen faglige progresjon og hva som eventuelt kreves for å utvikle seg i de enkelte fagene. Har vi som voksne denne oversikten og innsikten? Selv med god og forståelsesfull rettledning fra lærere er det mange elever som vil ha en del utfordringer med å fylle denne nye elevrollen. Den er krevende og stiller mange krav som mange ikke kan imøtekomme. Tilpasset opplæring er selvsagt en metode som kan hjelpe, men det er nå uansett en viss avstand mellom en ønsketilstand og det som faktisk er virkeligheten i norske klasserom.

Et svakt punkt er ofte, etter min erfaring, skoleledelsen. I kommuner der rektor er blitt omdefinert til for eksempler områdeleder eller virksomhetsleder, er fokuset i den daglige driften på det økonomiske og ikke på pedagogisk utviklingsarbeid. Å holde budsjettet er langt viktigere enn å dyktiggjøre elever og lærer i ulike vurderingspraksiser. Skal det skje en utvikling og omlegging av eksisterende praksis, er det nødvendig at skoleledelsen går først og er en pådriver. Deltar skoleledelsen, og helst også skoleeier, i et utviklingsarbeid, vil det også i langt større grad forplikte alle lærerne ved en skole.

Det er selvsagt nødvendig med et stort fokus på nettopp vurderingens sammenheng med læring. Målet er jo at alle elever skal oppnå en viss kompetanse i ulike fag avhengig av forutsetningene som de enkelte elevene har. Det er også selvsagt nødvendig med gode redskaper for å gjøre en god jobb; redskaper som både elever, lærere og skoleledelse må beherske og kunne bruke. Men er det ikke en liten fare for at man blir en undervisningsbyråkrat som behersker det tekniske, som kan dokumentere alt som skjer, som utarbeider flotte skjema og som kan metaspråket på fingerspissene. Hva med engasjement, motivasjon og formidling? Er det rett og slett for lite kung-fu i norske klasserom?