Hva skjedde med lektor Gulbrandsen?
Lektor Gulbrandsen kom seg aldri hverken på Web 1.0 eller Web 2.0. Gulbrandsen hadde riktignok en solid faglig utdanning, men digital kompetanse fikk han aldri. Pr definisjon er det slått fast, både gjennom LK06 og lærerutdannere, at digital kompetanse er viktig. Men hva er så denne kompetansen som er så viktig? Er det kanskje en viss avstand mellom det ønskelige og det som faktisk kan oppnås?
Dagen skoleelever må forholde seg til mer tekst enn for 15 år siden. De møter ulike teksttyper gjennom ulike media, fra skolens lærebøker til fritidas filmer og sosiale media. Web 2.0 er der alle skriver og alle leser, der alle som ønsker det kan være deltakere (Otnes). En viktig del av Web 2.0 er sosiale medier så som Facebook, You Tube, blogger, Del og Bruk, google docs og andre. Disse mediene er sosiale, deltakerdrevne nettjenester som er avhengige av aktive deltakere for å ekspandere. I hovedsak er disse tjenestene demokratiske og de er dynamiske (Otnes). Slutter brukerne å bruke en tjeneste, kan denne tjenesten legges ned slik det skjedde med VG`s Nettby 2010 (Nettby).
Elevene skal gis opplæring i digitale verktøy. Det er kanskje på sin plass med en kort definisjon av hva digitale verktøy er. Harboe deler de digitale verktøyene inn i fem kategorier; produksjonsverktøy (bla Word, Writer, Wikispaces, Photostory, Power Point), verktøy for innsamling, organisering, lagring og deling (bla Flickr, Diigo, Dropbox, Evernote, verktøy for å filtrere, lese og organisere store informasjonsmengder (feks RSS-lesere), e-læringsverktøy (bla It`s learning, Fronter, Keynote) og til slutt retteverktøy (feks Markin) (Harboe 2010:76). Dette er en omfattende verktøykiste som både lærere og elever skal ha oversikt over. Elevene har, etter min erfaring, som regel en langt større teknisk kompetanse når det gjelder IKT enn de fleste lærerne. Med teknisk kompetanse tenker jeg på reint praktisk bruk av ulike sosiale medier og forskjellige programvarer. Det skorter derimot på kritisk sans og det man kan kalle kildekritikk. Elever kan være flinke til å hente inn informasjon, men det er verre å produsere kunnskap ut ifra denne informasjonsmengden. Mange forveksler informasjon med kunnskap. Det er mengder av informasjon bare et tastetrykk unna, men de fleste elever trenger opplæring i kildekritkk og hvordan man skal bruke denne informasjonsmengden.
De aller fleste skoleelever er aktive brukere av ulike sosiale medier. De leser hva andre brukere skriver og de skriver selv tekster, korte eller lange, de kommuniserer med venner og familie, de deler bilder av seg selv på godt og vondt, i det hele tatt deler mange svært intime detaljer om seg selv uten kanskje å tenke på at de setter digitale spor som kan være vanskelige å slette. En bevissthet rundt denne problematikken må være viktig i opplæringen i digital kompetanse. Denne opplæringen må også være en del av opplæingen innenfor "literacy" eller tekstkompetanse. Elever må ha kompetanse i å lese og fortolke ulike tekster i ulike medier.
Jeg legger ved fire eksempler på disse elevarbeidene.
Dagen skoleelever må forholde seg til mer tekst enn for 15 år siden. De møter ulike teksttyper gjennom ulike media, fra skolens lærebøker til fritidas filmer og sosiale media. Web 2.0 er der alle skriver og alle leser, der alle som ønsker det kan være deltakere (Otnes). En viktig del av Web 2.0 er sosiale medier så som Facebook, You Tube, blogger, Del og Bruk, google docs og andre. Disse mediene er sosiale, deltakerdrevne nettjenester som er avhengige av aktive deltakere for å ekspandere. I hovedsak er disse tjenestene demokratiske og de er dynamiske (Otnes). Slutter brukerne å bruke en tjeneste, kan denne tjenesten legges ned slik det skjedde med VG`s Nettby 2010 (Nettby).
Elevene skal gis opplæring i digitale verktøy. Det er kanskje på sin plass med en kort definisjon av hva digitale verktøy er. Harboe deler de digitale verktøyene inn i fem kategorier; produksjonsverktøy (bla Word, Writer, Wikispaces, Photostory, Power Point), verktøy for innsamling, organisering, lagring og deling (bla Flickr, Diigo, Dropbox, Evernote, verktøy for å filtrere, lese og organisere store informasjonsmengder (feks RSS-lesere), e-læringsverktøy (bla It`s learning, Fronter, Keynote) og til slutt retteverktøy (feks Markin) (Harboe 2010:76). Dette er en omfattende verktøykiste som både lærere og elever skal ha oversikt over. Elevene har, etter min erfaring, som regel en langt større teknisk kompetanse når det gjelder IKT enn de fleste lærerne. Med teknisk kompetanse tenker jeg på reint praktisk bruk av ulike sosiale medier og forskjellige programvarer. Det skorter derimot på kritisk sans og det man kan kalle kildekritikk. Elever kan være flinke til å hente inn informasjon, men det er verre å produsere kunnskap ut ifra denne informasjonsmengden. Mange forveksler informasjon med kunnskap. Det er mengder av informasjon bare et tastetrykk unna, men de fleste elever trenger opplæring i kildekritkk og hvordan man skal bruke denne informasjonsmengden.
De aller fleste skoleelever er aktive brukere av ulike sosiale medier. De leser hva andre brukere skriver og de skriver selv tekster, korte eller lange, de kommuniserer med venner og familie, de deler bilder av seg selv på godt og vondt, i det hele tatt deler mange svært intime detaljer om seg selv uten kanskje å tenke på at de setter digitale spor som kan være vanskelige å slette. En bevissthet rundt denne problematikken må være viktig i opplæringen i digital kompetanse. Denne opplæringen må også være en del av opplæingen innenfor "literacy" eller tekstkompetanse. Elever må ha kompetanse i å lese og fortolke ulike tekster i ulike medier.
Photostory
I en åttende klasse brukte vi programmet Photostory som et verktøy for å lage sammensatte tekster. Å jobbe med og skape sammensatte tekster er en av kompetansemålene i norskfaget. Vi laget forkskjellige fortellinger med en femrader som utgangspunkt (Femrader) der elevene brukte sine dikt, fotografier, musikk og innlesing for å presentere tekstene sine. På forhånd gikk vi gjennom temaet sammensatte tekster (Multimodalitet). Vi laget også rekamer ved hjelp av Photostory. I niende gjennomførte vi en fagdag i historie med temaet 2. verdenskrig. Vi hadde kveldsskole der vi besøkte Skarsåsen; et hærkystfort fra krigen, vi hadde med oss Sivilforsvaret og Heimevernet og vi spiste tynn russisk fangesuppe og pizzasnurrer. Som en del av etterarbeidet skulle elevene lage en Photostory med krigen som tema. Jeg legger ved fire eksempler på disse elevarbeidene.
Hva er egentlig gærent med lektor Gulbrandsen?
Henning Fjørtoft harselerer mildt med gamle lektor Gulbrandsen. Hans eneste personlig lærende nettverk (PLN) er pauserommet på Katedralskolen (Fjørtoft). Nå skjer det vel mer enn bare uformell småprat på lærerrommet eller pauserommet. Lærerhverdagen er relativt strukturert med tanke på samarbeid, planlegging og vurdering. Svært få lærere jobber alene i majestetisk ensomhet, som regel samarbeider man både med de nærmeste kollegaene og også med andre utenfor skolen så som PPT, BUP, barnevern og andre. Fokuset på det digitale er vel og bra, men på den andre siden er det heldigvis ikke Senter for IKT i utdanningen som helt legger alle føringer for den pedagogiske hverdagen (IKT). Det handler ikke om å rygge inn i framtida, men å stille gode pedagogiske og didaktiske spørsmål om den digitale satsningen i norsk grunnutdanning. Finland har blitt holdt fram som et forbilde når det gjelder gode resultater, der er ikke IKT i like stor grad en del av skolehverdagen. Og hvem er det som deltar i ulike digitale nettverk? Er det først og fremst lærerutdannere med spesiell interesse for nettopp IKT? Er det lærere som deler den samme interessen? Hva med store flertallet av pedagoger som ikke deltar i slike nettverk? Bør de pålegges dette? Eller finnes det kanskje flere veier til en viss italiensk storby? (Klassekampen) Lektor Gulbrandsen er kanskje en fantastisk formidler som kan sitt fag og som inspirerer elevene til å tenke selvstendig og kritisk. Det er kanskje en av de viktigste kompetansene som norske elever kan utstyres med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar